Da mor tok ansvar
Gromjenta skulle ha sin første venne- og klassefest. Alene. En siste fest med venner etter endt videregående.  Mor dro til en venninne som bodde et par kilometer unna. Avtalen var klar. Ingen andre enn inviterte skulle få komme inn, og alkohol var selvsagt helt forbudt.
Så opprant kvelden, været var nydelig, og ene ungdommen etter den andre kom vandrende opp gjennom alleen, der gromjenta sto og tok i mot. Noen av gjestene hadde bil, og parkerte pent ved grusplassen før alleen.
Deilig suppe og herlige rundstykker sto klar, med masse smågodt på fat. Musikken hadde for lenge siden satt huset i bevegelse, stua var ryddet, nå skulle det danses. Ungdommen skulle ha det gøy!
Gøy ble det. Mer gøy enn gromjenta hadde regnet med. Alt før midnatt var det på terassen samlet mer enn dobbelt så mange som var invitert. De ga helt blanke i alkoholforbud. Ølflaskene gikk på omgang til de ble kastet ut blant blomster og trær. Noen sugde sakte på rullet hasj.
Snart var hele alleen full av biler, det tøt ut ungdom fra stua, opp i andre etasje, der rommene fyltes med hyl og skrik.
Da ringte naboen politiet! Det var fredag kveld. Vakthavende sa de skulle ta en tur innom. Det varte og rakk. Naboen ringte igjen. Vakthavende sa det var flere som hadde fest, og at de tok en av gangen.
Gromjenta skjønte at dette kom til å ende med forferdelse. Noen spydde over blomsterbed, andre i sengene, en datt ned trappa fra andre etasje, og lå hylende og vred seg.
Fem menn på motorsykkel kjørte helt opp til terassen, valset inn og forlangte oppvartning. Gromjenta visste gjengen var kjent for å reise rundt i helgene å grøfte alenefester.
Da ringte hun sin mor. Moren kom samtidig med politiet. Da hadde alt naboer prøvd å skape ro i og rundt huset. De ga opp, politiet måtte ringe etter forsterkninger, moren gråt!
Etter to timer var endelig ungdommen ute av hus og have. Politibilene fulle av full ungdom kjørte sin vei. Sola rann og avslørte elendigheten. To dører var knust. Stoler var blitt pinneved. Vasker på badene var knust. Malerier på veggene var skåret opp. Ødeleggelsene var enorme. Som om en bombe hadde gått av inne i huset.
Dagen etter ringte sinte foreldre til inviterte og klaget, sa de ville anmelde moren for å ha sviktet sin oppgave som mor. Noen møtte opp og ga moren en kraftig omgang med kjeft, og forlangte en forklaring på hvordan hun kunne la ungdommen ha fest uten tilsyn av voksne. - Min sønn var full da han kom hjem, og bare tilfeldig oppdaget vi at han hadde forstuet foten. Enda verre. Flere foreldre var oppringt av politiet med beskjed om å hente sin gromunge i fyllearresten. Noe så nedverdigende.
Moren sto der med bøyd hode. Tok mot ukvemsord og rasende blikk med nedslåtte øyne. Da hun prøvde å forsvare seg med at politiet kom veldig sent, ble tonen fra foreldrene enda mer amper, det var like før de gikk til angrep på henne.
Moren innså at det var hennes ansvar og skyld at hun hadde stolt på datteren, stolt på hennes venner, stolt på at når 18-åringer lover at det ikke skal være en rusfest, så holder de det.
Moren innså at hun hadde tatt feil. Så hun sa undskyld. Tre ganger. Hun rettet ryggen, så på foreldrene som sto der og forventet mer. Helst litt blod. En straff.
Moren nikket. Nikket en gang til.

JEG TAR ANSVAR. JEG GÅR AV SOM MOR!

Endelig - nyheten er fri!


Snart er det slutt på at nyheter skal koste penger. Det er da også helt riktig. For hvorfor skal noen, enten det er aksjeeiere, aviseiere, kjøpmenn, bladskrivere eller andre tjene penger på en nyhet? Den dagen mennesket begynte å ta betalt for en nyhet, ble nyheten forvandlet til en vare. På lik linje med for vaskepulver.

Da startet også redigering av nyheten. Bladeiere og yrkesgrupper oppnevnte seg selv til å redigere nyheten for den som skulle lese. Ikke bare skrive selve nyheten, men forklare hva nyheten var. Som om den som leser ikke er i stand til å fatte nyheten uten en forklaring. Eller omskriving.

Bare vi forstår nyheten, sa mediamenneskene. Alle andre forstår ikke nyheten før vi har forklart den. Så sikre var mediamenneskene på at bare de forstår nyheter at de stengte seg inne i små og store rom for å skrive om nyheter. Mediamenneskene klarte til og med å få lesere til å godta at bare mediamennesker forstår nyheter. Og kan skrive nyheter.

Lenge godtok leserne dette. Så flinke var mediamennesker til å overbevise resten av verden, at vi fikk begrepet: Det har jo stått i avisen! Som om nyheten først var en nyhet når ordene kom på trykk i en avis. Og selve sannheten!

Når en vare gir penger i kassa, ville mange lage aviser. Her var jo penger å tjene. Aviser dukket opp over alt. Vi fikk radio og fjernsyn, og så kom internett. Dette usynlige som ingen ser unntatt på en skjerm. Nå sitter vi med små dingser i hendene og kan sende og motta beskjed fra hele verden. Rett i handa, eller på øret.

Samtidig ble media en bransje alle ville ha en del av. Helst med bilde av seg selv i avisa, grommest av alt, komme på TV. Aviser ble stappfulle av bilder om alt alle gjorde, farfars verksted, mormors strikkeoppskrifter, barnebarn, oldebarn, naboer, gjester, absolutt alle skulle ha bilde i avisa.

Med nettet skulle selvsagt mediabransjen ha sine nettaviser med stadig flere nyheter, og enda flere,  redigert så de passet inn på en liten skjerm, med store bokstaver og ord som økte i intensitet, for å lokke lesere til nettopp deres nettside.

Problemet var at leserne fikk nyheten gratis via nett, og avissalget stupte. Da innså mediabransjen at det måtte drastiske tiltak til. Leserne skulle tvinges til å betale også for nyheter på nett.

Men da, ja, da oppdaget leserne en viktig ting. Hvorfor skal vi betale for en nyhet? Til og med en nyhet som er redigert og forklart at andre? Verre. Leserne hadde for lengst oppdaget at det var helt unødvendig å betale for en nyhet. Vi trenger rett og slett ingen til å forklare oss nyheten. Vi kan faktisk lese! Leserne har selv tilgang til informasjon - fra hele verden - og kan danne seg bildet av hva en nyhet faktisk er.

Leserne oppdaget også at nyhetsformidlere - enten det er i aviser, nett, radio eller fjernsyn - lyver! Du har sikkert oppdaget det selv. Mennesker er ikke lenger bare mottakere av nyheter. Vi reiser, leser og følger med via internet. Så mye at vi om og om igjen ser at media faktisk ikke forteller nyheten, men en forklart og redigert nyhet, der de har sine fakta som ikke alltid stemmer med de fakta vi selv har. Eller som Kjartan Fløgstad blir sitert på i Aftenposten " Mediene er løgnmaskiner". Så fikk da også boken hans en heller lunken mottagelse i media.

Mediebransjen derimot, har ikke helt forstått at salg av varen nyheter er i ferd med å gå ut på dato. I motsetning til leserne, har de ikke forstått at en nyhet faktisk ikke tilhører noen. Og ikke er en vare media med sine omskrivinger skal tjene penger på.

Når en lokalavis halveres, leverer oppgulp fra arkiv og sender ut en halv kilo papir med reklame og krevere betaling for det, viser det bare at mediebransjen ikke følger med utviklingen. Når andre legger ned aviser, kutter staben og selger unna i rasende fart, i håp om å holde skuta flytende ennå en stund, forteller det bare at mediaeiere ennå ikke har forstått at en nyhet ikke er en vare, og slett ikke et produkt de fortsatt kan tjene penger på.

Lesere og seere har nemlig fått det redskapet vi trenger til selv å sende ut nyheter, skaffe oss nyheten, og det aldeles uten å betale til en medieeier.
Jeg kan faktisk sende ut nyheter via min lille skjerm om alt jeg hører, ser og leser. Og bilder av meg, mitt og mine kan jeg også legge ut på nettet, så tusener, ja, millioner - i hele verden om de vil,  får se meg, mitt og mine. Facebook er lokalavis god som noen!

Takket være utviklingen kan vi igjen lese en nyhet aldeles gratis. En nyhet som er minst like riktig som den redigerte og forklarte mediamennesker har servert.

Endelig er nyheten fri!

I anledning fjernvarmesaken, så blir du kanskje litt klokere av å lese denne!

Når makta later som ingen ting

En ting har jeg lært i yrket mitt. Skal du finne skurken, så følg penga. Derfor lurer jeg på hvordan det er mulig - at K-makta (kommunestyret) later som ingen ting, i møte etter møte. Ikke sier ett ord om den andre siden av saken. Den om hvordan K-makta tok penga fra Vestby næringsselskap og puttet dem rett i kommunens egen lomme. For deretter å gjøre selskapet med fjernvarme til skurker, når deres kasser ble tomme.

For at også våre kjære folkevalgte skal forstå hva jeg mener, skal jeg skrive så enkelt jeg kan. Vestby næringsselskap (også kalt guttungen) kom til verden i 1992. 400.000 var kommunens årlige tilskudd til sitt heleide aksjeselskap. Men etter bare et par år ble tilskuddet raskt redusert. I 2004 tok en kuttkomite resten. Nå fikk guttungen klare seg selv.  For tjente ikke næringsselskapet penger? N2 var solgt til 350 millioner kroner med 12 mill. i fortjeneste? Det skinte kroner i K-maktas øyne. I 2005 hadde guttungen nådd konfirmasjonsalderen, og da fant K-makta det både rett og riktig å overta noen opsjonsavtaler for millioner.

Samtidig ble miljø igjen på moten, og hva var vel bedre, tenkte K-makta, enn å sørge for fjernvarme til alle bedriftene som etablerte seg på prærien. Her var enda mer penger å tjene, og i 2007 ble Vestby fjernvarme opprettet ved hjelp av fortjenesten til næringsselskapet. For rør skulle bygges til fremtidige tomter, akkurat som andre rør for vann, kloakk og strøm. Store investeringer ble vedtatt, mens K-makta (folkevalgte) trodde fortjenesten var like om hjørnet.

Guttungen vokste og i 2009 var han så godt som myndig, best av alt, han tjente uhorvelig med penger. Sett slikt, sa opphavet, jeg mener K-makta. De pengene vil vi ha. Opsjoner for millioner forsvant igjen ut av budsjettene til næringsselskapet og rett inn i kommunekassa. For å godgjøre guttungen, lånte K-makta ham 20 mill. av opsjonsmillionene. Med renter!

På den tiden drev kommunen og bygde både her og der, spesielt idrettsanlegg som kostet penger. Ved å hente inn sånn 350 millioner klarte K-makta å få budsjett i balanse og penger til å bygge flerbrukshall. Igjen ble det lagt en gulrot foran guttungen. – Kommunen betaler jo ikke skatt, vet du. Men det gjør du. Hele 28 prosent av fortjenesten! Så gi oss pengene dine, så slipper du å betale skatt!

Derfor kjære lesere, sitter nå kommunen med tomter til en verdi få tenker på. Tomteprisen økte K-makta fra rundt 300 til 700 kroner kvadratmeteren på et par år. For hvert dekar tomt som selges går hver eneste krone rett i kommunekassa. Totalt sitter kommunen med sånn 500 dekar næringstomt. Bare bruk gangetabellen, husk alle nullene, så flommer millionene!

Guttungen derimot måtte gå den tunge veien til K-makta for å låne penger for å holde varmen og betale andre faste utgifter. Men da hevet K-makta stemmene og fortalte i klare ordelag at guttungen var en slamp som ikke gjorde jobben sin. Ikke en stemme sa noe som helst om hvordan guttungen var kommet i pengetrøbbel.

Så hvem er skurken i denne fortellingen om utvikling av næringsliv på prærien? Vestby kommune høster ros for sin næringspolitikk, men politikerne bør spørre seg selv hvem som fortjener rosen? Når ingen av våre folkevalgte har nevnt opsjonene med et eneste ord siden rabalderet startet i fjor vår, bør flere enn denne damen stille spørsmål.  For når jeg følger penga, er det neimen ikke næringsselskapet som er skurken.

Så kan du jo tenke - at det er veldig bra at kommunen har skaffet millioner ved salg av tomter og opsjoner. Selvsagt. Det er veldig bra! Men da bør ikke kommunestyret gjøre næringsselskapet til skurken. Det er direkte pinlig når K-makta ikke vedkjenner seg egne handlinger, og prøver å legge skylda på den som har skaffet millionene!